Når døden rammer i utlandet

Dette er første artikkel der Grav24 tar for seg repatriering når nordmenn dør på Gran Canaria. I tillegg er følgende artikler publisert. Flere artikler om temaet finner du nederst i denne saken.

 – Vi har mange innom, og skal være Norges best besøkte kirke med 70 000 besøkende i året. Selv de som ikke føler tilhørighet til kirka i Norge, gjør det her, sier Einar Andreas Weider.

Han flyttet fra Nittedal utenfor Oslo, til Gran Canaria i mai 2025, for å bli prest i Sjømannskirken i Arguineguin.

Viktig omsorgsrolle

De sagnomsuste vaflene er et effektivt trekkplaster. Det røper mylderet av folk inne i caféen og ute på de solfylte terrassene med sjøutsikt. Frivillige steiker litervis med røre og serverer utallige kopper kaffe til store og små nordmenn og utlendinger. 

Men de 15 fast ansatte, som økes med 10 sesongarbeidere i vinterhalvåret, har en langt videre funksjon enn det. De er et ankerfeste også når livet butter i mot.

En stor forskjell mellom Norge og Gran Canaria er at man her nede ikke har familien sin rundt seg. Derfor får Sjømannskirken en større rolle som omsorgstjeneste. 

Mange frivillige medarbeidere gjør en innsats i Sjømannskirken som ifølge Weider er en vinn-vinn situasjon. De frivillige på langtidsopphold får brukt dagene sine til noe nyttig, samtidig som de yter en uunnværlig innsats for kirka.

– Vi kunne ikke drevet på dette nivået uten de frivillige, sier sjømannspresten.

Alltid beredt

Sjømannskirkens beredsskapstelefon bemannes 24/7. Da er det enten sjømannspresten, eller diakon Hanne Marie Engdal med seks års fartstid fra Gran Canaria, som tar imot telefoner fra folk i krise. 

I turistsesongen bidrar forøvrig også en frivillig diakon. Telefonene kan dreie seg om sykdom, rusproblematikk, men også dødsfall. De kommer ikke alltid overraskende på Sjømannskirkens ansatte.

– Jeg har kjent til mange av de avdøde fra før, sier Engdal.

Men for den pårørende vil dødsfallet ofte oppleves som et sjokk. Ikke minst siden det skjedde i utlandet, mange timers flyreise fra familie og venner som kunne hjulpet dem hadde dette skjedd i Norge.

– Det første vi ber dem om, er å ringe konsulatet, fortsetter Engdal.

For dødsfallet må bekreftes av en norsk utenriksstasjon. Noen fra Sjømannskirken drar ut til den pårørende for å snakke med og ta seg av den som sitter alene igjen på et tomt hotellrom. 

De bistår også i saksgangen videre, blant annet med å følge den pårørende til retten. For dødsårsak ved dødsfall utenfor sykehus skal fastslås av en dommer.

– Det høres mer dramatisk ut enn det er. Det er helt vanlig prosedyre her nede, og de pårørende synes ikke det er spesielt belastende, sier Engdal.

De fleste sendes hjem

Sjømannskirken bistår også familien som kommer hit fra Norge, og kan hente dem på flyplassen, for eksempel hvis barn kommer for å hjelpe den eldre mora eller faren som plutselig er blitt enke/enkemann. 

De kan også kjøre den gjenlevende til flyplassen, siden de ofte ønsker å returnere hjem til Norge så fort som mulig.

Den offisielle prosedyren for hjemsendelse av den avdøde tar konsulatet og et lokalt begravelsesbyrå seg av. De aller fleste sendes hjem. Noen ganger i kiste, andre ganger i urne.

– Jeg har flere ganger tatt med meg askeurner i håndbagasjen til Norge. De ansatte på flyplassen her viser stor respekt for det, sier Engdal.

Men noen avdøde hadde ikke ønske om å gravlegges i Norge. Da er askespredning eller gravlegging på en lokal gravplass de aktuelle alternativene.

– Her er det større frihet til å behandle asken. Blant annet kan man lage smykker og ringer av den. Det er også større frihet til å spre aske. Her har de salturner. 

Det er vakkert å se når den senkes ned i vannet og begynner å løse seg opp. Det er bedre enn å spre asken i vinden, sier Engdal som forteller at hun har vært med på flere slike seremonier i havet utenfor Gran Canaria.

De som velger å ikke gravlegges i Norge har som regel en tilknytting til øya. For eksempel ved å ha spansk samboer eller ektefelle.

Seremoni i Sjømannskirken

Et dødsfall i utlandet blir annerledes enn i Norge uansett hvor enkelt man forsøker å gjøre dette for de etterlatte. Man er langt hjemmefra. Familie og venner er ikke til stede. Ofte vil man bare bort, på en hjemreise som blir uten den man reiste hit med. Kanskje tar det lang tid før kista eller urna kommer hjem til Norge for en endelig begravelse eller bisettelse. Derfor ønsker flere å ta et foreløpig farvel før de setter seg på flyet hjem.

– Vi kan ha både bisettelse og minnestund her i Sjømannskirken. En håndfull velger dette hvert år. Det kan også foregå hos begravelsesbyrået, siden er har egne seremonirom, sier Weider.

Det er også mulig å ha en båreandakt ved kista.

– Det er ikke så vanlig med båreandakt i Norge, men det er flere som ønsker dette her før kista sendes til kremering, sier sjømannspresten.

Dette er første artikkel der Grav24 tar for seg repatriering når nordmenn dør på Gran Canaria. I tillegg er følgende artikler publisert:

• Snittalder for dødsfall er lavere i utlandet enn i Norge
• Spanske byrå håndterer dødsfall til norske turister
• Hjemsendelsen til Norge