Hva skjedde bak slottets lukkede dører da kong Olav døde?

For 35 år siden sto Harald Schee og hans kolleger i Wang begravelsesbyrå overfor sitt livs mest spesielle oppdrag.

– Det var et spesielt oppdrag, uttrykker Harald Schee.

Da kong Olav V gikk bort i 1991, fantes det hverken skriftlige dreiebøker eller faste maler å støtte seg til.

– Vi hadde derimot både bilder og notater fra kong Haakons seremoni i 1957, noe vi støttet oss på og som ble brukt i flere valg vi gjorde i samarbeid med slottet, fortsetter han.

I dag er Schee pensjonist, men han følger fortsatt gravferdsbransjen med et engasjert blikk. Da nyheten om kong Olavs bortgang nådde bransjen i januar 1991, fikk Wang begravelsesbyrå i Oslo det praktiske ansvaret. Schee var en av nøkkelpersonene.

«Bodde» nærmest på slottet i en uke

Arbeidet startet umiddelbart etter at kongen gikk bort på Kongsseteren.

– Vi fraktet en kiste opp til Kongsseteren, stelte kongen og la ham i kisten. Derfra kjørte vi til slottet, forteller Schee.

Fra slottet ble kisten brakt videre til Slottskapellet, der publikum fikk anledning til å ta et siste farvel med den folkekjære monarken. De neste dagene ble fylt med enormt mye arbeid for å forberede gravferden. – Ingenting kunne overlates til tilfeldighetene, sier Schee.

Gjennom denne intense uken var det administrasjonen på slottet Schee og hans team forholdt seg til.

– I dagene rundt seremoniene hadde vi kun kontakt med administrasjonen på slottet, og vi rapporterte fremdrift og avvik hver eneste dag, forteller han.

Selv om det faglige og praktiske ansvaret var massivt, var det inntrykkene utenfor slottets vegger som gjorde dypest inntrykk på ham personlig.

– Det havet av lys som ble tent på slottsplassen, og alle menneskene som kom for å markere sin sorg og deltagelse, rørte ved alle, minnes han.

Dødsstivhet og praktiske tilpasninger

Underveis måtte utallige detaljer løses på strak arm. Blant annet ble det tatt bilder av kongen i Den røde salong på slottet, der noen lurte på hvorfor hendene ikke var foldet på tradisjonelt vis.

– Det var en praktisk årsak til det. Dødsstivheten. Hendene ble derfor lagt over hverandre på en fin og verdig måte, forklarer Schee.

En annen utfordring oppsto da kisten skulle transporteres fra Oslo domkirke til Akershus slott på en kanonlavett. På grunn av denne transporten var kisten allerede tilpasset et låsesystem i sokkelen. Dette ble laget for at kisten skulle kunne transporteres trygt på lavetten.

– I Norge har vi ikke sokkel på kisten, men «løveføtter». Derfor hadde kisten til kong Olav en sokkel som egentlig er et dansk design, forteller han.

Ingen skriftlige dreiebøker

Utenriksdepartementets protokollavdeling var førende for hele gravferden, og sikkerhetsnivået var høyt. Bombehunder søkte gjennom lokalene, og enorme mengder blomster og kranser skulle koordineres. Mange aktører hadde sterke meninger om hvordan gravferden burde gjennomføres.

– Vi klarte å holde det på en ryddig måte, med god støtte av egne notater og bilder, sier Schee.

Det som overrasket ham mest i starten, var mangelen på nedskrevne rutiner. De eneste referansene som fantes, var en del fotografier og byråets notater fra kong Haakons gravferd i 1957.

– Et spørsmål jeg stilte meg tidlig, var: Hvor mye slipper byrået egentlig til? Vi hadde egentlig ingenting skriftlig å forholde oss til. Men vi fikk vide fullmakter til å gjøre det vi trengte til det beste for gravferden, minnes han.

Spesiallaget utstyr og hjelp fra Moss

For å dra gravferden i havn hadde Schee med seg 10–12 medarbeidere fra byrået. I tillegg trekker han frem verdifull hjelp fra leverandørleddet av gravferdsutstyr, og spesielt én person:

– Min gode venn, Josef Bentzen i Moss, stilte i en særklasse. Som leverandør av gravferdsutstyr ble han spurt om å være en del av byråets team dersom vi trengte kandelabre eller annet utstyr. Og det var aldri nei å få fra hans munn, forteller Schee.

Wang begravelsesbyrå, som i dag er en del av Fonus, hadde i årtier ansvaret for de kongelige gravferdene i Norge. Noe som i dag er godt synlig på byråets historie- og minnevegg i lokalene på Majorstuen.

Bratt læringskurve og verdifull erfaring

Læringskurven var ekstremt bratt for Schee og teamet hans gjennom de intense januardagene i 1991.

– Vi lærte enormt mye om hvordan vi skulle takle alle instanser, alt fra UD og regjeringen til politi, nødetater og ikke minst pressen. Det var et helt annet medietrykk den gangen enn i dag.

Schee gjør seg også noen tanker om hvordan medielandskapet har endret seg siden 1991:

– I 1991 ble det bestemt hvem som skulle representere medie-Norge, og hvor detaljene skulle komme fra. I dag tror jeg det er flere aktører som slipper til, og situasjonen vi har i verden i dag utfordrer også mediedekningen, utdyper han.

Nå rapporteres det minutt for minutt.

– Noe som naturligvis påvirker gjennomføringen av en kongelig gravferd, sier han.

Schee har tatt vare på album med bilder og detaljerte beskrivelser fra uken i 1991. I dag har Jølstad begravelsesbyrå overtatt oppdraget og avtalen med kongehuset.

– Jeg misunner egentlig Jølstad litt som nå har tatt over denne rollen. Det er et fantastisk oppdrag der praktiske detaljer skal sys sammen med protokoll og etikette, sier Schee.

Han har gladelig delt av sine erfaringer med kolleger i bransjen. Hans egne fotoalbum og notater fra 1991 har dermed kommet til nytte når en ny generasjon gravferdskonsulenter skal forberede fremtidige statlige og kongelige gravferder.