Et verdig farvel krever mer enn improvisasjon

Når spørsmålet om livssynsåpne seremonirom tas opp, dreier debatten seg ofte om de som ønsker en ikke-religiøs seremoni. Ifølge Mona Mahamed, daglig leder i det muslimske begravelsesbyrået Al-Khidmat, er imidlertid behovet langt bredere enn som så.

– Også tros- og livssynsminoriteter har behov for egnede, fleksible og tilgjengelige seremonirom, sier hun.

For selv om flere ikke praktiserer en tro i hverdagen, kan de likevel ønske at gravferden skal forankres i egen tro, kultur eller familietradisjon.

Mangler i pressområdene

Tilbudet mot livets slutt i Norge må utvikles i takt med et samfunn som blir stadig mer mangfoldig. Da kan alle familier få muligheten til å ta en personlig og meningsfull avskjed med sine kjære.

Ifølge Mahamed øker behovet for godt egna livssynsnøytrale seremonirom. Mangelen er mest presserende i Oslo og i de andre større byene, der det bor flest folk og mangfoldet av livssyn er størst.

Utenom å bruke eksisterende livssynsåpne seremonirom, benytter livssynsminoritetene ofte kapeller, kulturhus og andre offentlige og private lokaler. Mange av disse lokalene er imidlertid ikke spesielt godt egna for gravferd. Det tvinger familiene til å tilpasse seremonien til lokalet, i stedet for at de kunne valgt et rom som er tilpasset formålet.

Mahamed forteller at i slike tilfeller må mange familier og begravelsesbyrå tenke kreativt for å finne praktiske løsninger.

– Det kan fungere, men en gravferd bør ikke være avhengig av improvisasjon, sier hun.

Likeverdighet for alle

Behovet vil variere fra bygd til by, og Mahamed ser ikke for seg at små kommuner skal bygge nye lokaliteter. Der kan det være en god nok løsning å tilpasse eksisterende bygg.

I større kommuner derimot, mener hun det er naturlig å etablere permanente livssynsåpne seremonirom.

– Likeverd handler det ikke om at alle kommuner skal ha identiske tilbud, men at alle innbyggere skal ha tilgang til gode og verdige rammer for gravferden, påpeker hun.

Al-Khidmat arrangerer gravferder også for andre trossamfunn enn de muslimske. Hun eksemplifiserer problematikken med erfaringene deres med hinduistiske familier der det kan komme mellom 150 - 200 personer til en syning før gravferden.

– I dag er alternativene ofte begrenset til sykehuskapell, eller andre lokaler med begrenset kapasitet. Resultatet er at familiene må dele de besøkende opp i grupper, i en situasjon hvor det viktigste nettopp er å kunne samles, sier hun.

Hvis det fantes et stort nok lokale kunne disse familiene sammen tatt sitt farvel med den avdøde.

Ønsker storstue for lokalsamfunnet

Den daglige lederen i Al-Khidmat ser for seg varme, verdige og fleksible rom uten faste religiøse symboler. Disse livssynsåpne seremonirommene bør ha god akustikk, universell utforming, moderne tekniske løsninger og god nok plass til både kiste, blomster, de pårørende samt alt det som ellers behøves for å holde en seremoni.

Rommet bør også være fleksibelt nok til at det kan håndtere gravferder med plass til mange pårørende, som for eksempel under en hinduistisk syning, eller deles av for å skape mer intime rom de gangene kun et fåtall dukker opp til gravferden.

– Det bør være et rom som ikke forteller deg hva du skal tro, men som gir deg friheten til å ta farvel på din egen måte, sier hun.

Hun ser også for seg at livssynsåpne seremonirom kan brukes til en lang rekke andre høytidelige arrangement.

– Ideelt sett bør slike lokaler fungere som en slags storstue for lokalsamfunnet. Slik vil investeringen komme hele befolkningen til gode, sier hun.