Behovet er større enn vi tror

– Behovet er stort, både knyttet til livssynsåpne gravferder, men også for en lang rekke tros- og livssynssamfunn uten egne seremonirom, sier bransjeleder Åse Skrøvset i Virke gravferd på spørsmålet om det trengs flere livssynsåpne seremonirom i Norge.

Hun mener behovet er mye større enn vi får inntrykk av, for når begravelsesbyråene ikke kan etterkomme familienes foretrukne ønsker, må andre og mer tradisjonelle løsninger velges for seremonien. Da ofte i ei kirke. Dermed forblir det egentlige behovet usynlig.

Mangler landet rundt

Som Carsten Furuseth i KA allerede har bekreftet, jamfør gravplassundersøkelsen fra 2023, er tilbudet på livssynsåpne seremonirom dårligst i de små kommunene.

Det er det flere som kjenner seg igjen i.

– Situasjonen i mindre kommuner er mer presserende, da de færreste av disse har et seremonirom eller en annen tilpasset løsning, forteller Alasdair McLellan, rådgiver i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Christian Lomsdalen, leder av Human-Etisk Forbund (HEF) opplever at den mangelfulle tilgangen på passende seremonilokaler engasjerer medlemmene hans.

– På mindre steder er gjerne utfordringen at det ikke finnes livssynsåpne seremonilokaler i det hele tatt, sier han.

Tilbudet er bedre i større kommuner i form av gravkapell, kultur-/samfunnshus eller lignende. Problemet her er at kapasiteten blir for liten for de store gravferdene.

Andre hindre er fastmontert religiøs utsmykking i gravkapell, at lokalet fremstår som uverdig, eller at det er upraktisk for eksempel ved at kista må bæres i trapper.

Og i motsetning til kirkerommet som ofte er gratis, kan pris være et uoverstigelig hinder for en livssynsåpen seremoni.

– Det er ikke alle som kan betale 100 000 kroner for å leie Grieghallen, eksemplifiserer Skrøvset.

Holdninger er også begrensende.

– Vi har fått rapporter om at ellers egnede lokaler, som kulturhus, avviser oppdraget rett og slett fordi de ikke ønsker å ha gravferd, sier McLellan.

Ikke uoppnåelige krav

Skal seremonilokalet egne seg for livssynsåpne gravferder, må rommet oppfylle noen praktiske og estetiske krav: Det må være enkelt å arrangere seremonien, samtidig som rommet oppleves som høytidelig og verdig.

– Seremonibygget bør være vakkert, universelt utformet med fastmontert livssynsåpen utsmykking både innvendig og utvendig. Lokalet bør med enkle grep kunne tilpasses en religiøs eller livssynsåpen seremoni ved å hente inn flyttbare symboler, sier Lomsdalen i HEF.

McLellan i STL avviser ikke fastmontert religiøs utsmykking så fremt det ikke dominerer rommet.

– Her kan fleksibel tildekking være en akseptabel løsning, sier han.

Skrøvset trekker fram utvendige krav, som at seremonilokalet har nok parkeringsplasser, samt en «kirkebakke» der de pårørende kan samles utendørs før/etter seremonien.

Kartlegging

Hverken Skrøvset, Lomsdalen eller McLellan ser det som realistisk, eller nødvendig, å bygge nye livssynsåpne seremonirom i alle landets kommuner.

Derimot oppfordres det til grundig kartlegging av kommunenes eksisterende lokaler. Da kan kommunen identifisere tiltakene som trengs for å tilpasse et eksisterende kultur-/samfunnshus, eller en gymsal, slik at den blir et verdig, og praktisk, sted å arrangere gravferder.

– Ofte er det ikke så mye som skal til, men det krever bevisste tilpasninger og rammevilkår som avgjøres på forhånd, sier McLellan.

Interkommunalt samarbeid

Interkommunalt samarbeid kan være en god løsning, spesielt for de minste kommunene, enten det gjelder tilpasning av eksisterende bygg, eller bygge nytt.

– Der det er snakk om nybygg kan flere kommuner i et område gå sammen og finne en beliggenhet som gjør dette tilgjengelig for befolkningen i flere kommuner, sier Lomsdalen.

For store gravfølger, som samler flere hundre sørgende, er det naturlig at byene tar på seg et regionalt ansvar.

– Det må lages beredskapsplaner for de store gravfølgene for å kunne låne byenes storstuer til disse. Her er det naturlig å tenke at bykommunene dekker sitt omland, sier McLellan.

Store nok nybygg

Men flere store byer mangler store nok livssynsåpne seremonirom. Også hovedstaden.

Ifølge Skrøvset bør nye livssynsåpne seremonirom i byene kunne romme minst 200 personer. Gjerne mer.

– Kristin Lian, styreleder i lokalavdelingen Virke gravferd Oslo og omegn, tar i Dagsavisen til orde for et seremonirom i Oslo med plass til 400 personer, sier hun.

Nybygde livssynsåpne seremonirom er fortsatt sjeldne, med det på Eidanger kirkegård i Porsgrunn som et hederlig unntak:

Sambruk

Livssynsåpne seremonirom må ikke forbeholdes gravferder. Skrøvset ivrer for sambruk, og mener vi ikke bør være redde for å slippe til ulike aktiviteter i samme bygg.

– Kirkene brukes både i sorg og glede, eksemplifiserer hun.

Lomsdalen ser også for seg at alle livsriteseremoniene som Human-Etisk Forbund arrangerer, navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd kan holdes i samme seremonirom.

–  Det kan også brukes til bønnemøter, messer og lignende. Ikke minst kan det være et samlingssted for offentlige minnemarkeringer, sier han.

På ettermiddag-/kveldstid er Lomsdalen heller ikke fremmed for bonusbruk som konserter med lokale kor og korps, så fremt dette ikke går på bekostning av lokalets utforming og høytidsstemning.

Mens vi venter

I påvente av etablering av flere livssynsåpne seremonirom, har begravelsesbyrå rundt om i landet etablert egne seremonilokaler blant annet i Trondheim og Harstad:

Utjevning av forskjellsbehandlingen mellom gratis kirke og kostbar leie av alternative lokaler, bør være et offentlig ansvar så lenge det ikke tilbys likeverdige livssynsåpne seremonirom.

– Trondheim kommune har innført en tilskuddsordning for å leie større lokaler til livssynsåpne gravferder. Ordningen skal også omfatte gravferder for tros- og livssyn som ikke har egne seremonirom. Dette er en ordning som bidrar til likebehandling, og er noe flere kommuner bør vurdere, avslutter Skrøvset.