Når beredskap blir et fikenblad for demokratisk kortslutning

Gjøvik krematorium.
Gjøvik krematorium.

Ved å løfte saken til Kongen i statsråd, har departementet effektivt blokkert naboenes mulighet til å bruke Sivilombudet som kontrollorgan.

Publisert Sist oppdatert

.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det hviler et tungt ansvar på lokalpolitikerne i Gjøvik. De skal ikke bare stemme over en ekstra ovn; de skal avgjøre om de aksepterer at naboenes rettssikkerhet ofres på alteret til en krise som søkeren selv har diktet opp.

I maktens korridorer er «beredskap» et av de mest ladede ordene vi har. Det er ordet som trumfer alt, som åpner lommebøker og som rettferdiggjør hastverk. Men i saken om Gjøvik krematorium ser vi nå et urovekkende mønster: Beredskapsargumentet brukes som et fikenblad for å dekke over et ønske om å omgå ubehagelige lovkrav.

Gjennom tre runder har statsforvalteren satt foten ned. Det handler ikke bare om saksbehandlingsfeil, men om selve fundamentet i plan- og bygningsloven. Statsforvalteren har vært krystallklar: Et tilbygg på nær 300 kvadratmeter er ikke et «lite tiltak» man kan snike inn bakveien. Det er et omfattende inngrep som krever en full reguleringsplan. 

Dette er ikke en uforpliktende anbefaling; det er selve garantisten for naboenes rettsvern. Likevel velger Gjøvik kommune å gå for dispensasjonsveien – en juridisk snarvei basert på et premiss som nå sprekker i sømmene.

Beredskapsbløffen fra søkeren

Det mest oppsiktsvekkende i Grav24s avsløring er hvordan tiltakshaver Gjøvik kirkelige fellesråd, med Arkitektene AS som pennefører, har konstruert et narrativ om en alvorlig beredskapssituasjon for å presse frem en dispensasjon. I sitt følgebrev advarer de om en «alvorlig situasjon» og hevder at «enhver forsinkelse» vil true beredskapen i fylket.

Men dykker man ned i dokumentene, sprekker boblen. I den samme søknaden, under kapittelet om miljøkonsekvenser, innrømmer arkitektene nemlig at den samlede kapasiteten i to ovner «neppe noen gang» vil bli tatt i bruk.

Enda mer talende er det at Barne- og familiedepartementet i sin tillatelse overhodet ikke nevner den «alvorlige krisen» søkeren bruker som brekkstang overfor kommunen. 

Misforstå meg rett. Grav24 har skrevet mye om en potensiell kremasjonskrise, men det betyr ikke at det skal hoppes bukk over demokratiske prosesser og rettssikkerhet.

Når statens egen statssekretær, Helge Flø Kvamsås, slår fast at Norge har «tilstrekkelig kapasitet», fremstår søkerens «beredskapshensyn» mer som en beleilig unnskyldning for å hoppe over lovpålagt regulering enn som en reell samfunnsnød.

Spikeren i kista: Sivilombudet satt sjakk matt

Men her kommer sakens virkelige demokratiske grøss – det som må kalles den demokratiske spikeren i kista. Vedtaket fra departementet inneholder en juridisk manøver som i praksis gjør naboene rettsløse.

Ved å fastslå at klageinstansen for denne tillatelsen er Kongen i statsråd, har man i praksis satt Sivilombudet sjakk matt. Sivilombudsloven er tydelig: Ombudet kan ikke røre avgjørelser tatt i statsråd. Naboene tvinges dermed inn i en uoversiktlig tofrontskrig: 

Mens de fortsatt kan klage på selve byggesaken til statsforvalteren etter plan- og bygningsloven, er selve fundamentet – statens velsignelse av ovn nr. 2 – løftet opp i en sfære der ingen uavhengig kontrollinstans kan nå den.

Selv om domstolene alltid står som en siste utvei for den som har råd og krefter til å saksøke staten, er dette i realiteten en effektiv kortslutning av det lavterskeltilbudet klagesystemet skal være. Resultatet er at naboene står uten reelt rettsvern mot en overmakt som har splittet saken og rigget spillebrettet til sin egen fordel.

Politisk mot eller byråkratisk bekvemmelighet?

Rettssikkerhet skal ikke være noe som er «til bry» for ambisiøse prosjektledere eller travle byråkrater. Det skal være garantisten for at makt ikke misbrukes.

Når politikerne i utvalget møtes den 11. juni, må de spørre seg: Vil de være med på en prosess preget av juridisk kreativitet og konstruerte kriser? Departementet satte selv som et uttrykkelig vilkår at «nødvendig tillatelse gis etter plan- og bygningsloven». Ved å hoppe over reguleringsplanen for et bygg statsforvalteren for lengst har slått fast at er for stort for en enkel dispensasjon, gambler man med selve fundamentet for den statlige tillatelsen.

Hvis vedtaket presses gjennom nå, risikerer Gjøvik kommune sitt fjerde nederlag hos statsforvalteren.

Rettssikkerhet skal ikke brenne opp i krematoriets ovner. Den skal ivaretas av de folkevalgte.

Powered by Labrador CMS