Statlig dvalemodus mens kremasjons-Norge brenner ut

.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er med vantro jeg leser Barne- og familiedepartementets uttalelser til NRK om den varslede kremasjonskrisen. Mens de som står i førstelinjen melder om sprengt kapasitet, kister i kø og en akutt uro for driftssikkerheten, hevder statssekretær Helge Flø Kvamsås (Ap) at kapasiteten er «tilstrekkelig».

Dette er ikke bare en virkelighetsfjern analyse; det er en direkte ansvarsfraskrivelse overfor en sektor som har ropt om hjelp i over et tiår.

Kremasjonskrisen er ikke tilfeldig, den er skapt av politisk unnlatelse over tid.

12 år med handlingslammelse

Vi har visst hvor vi var på vei lenge. Allerede i 2014 slo NOU-en «Lik og likskap» fast at gravferdssektoren trengte en betydelig opprydding og modernisering. Men i de tolv årene som har gått siden utredningen ble lagt frem, har Barne- og familiedepartementet (BFD) gjort fint lite for å møte behovet.

Slår alarm om kremasjonskrise: – Det er noko me har varsla om lenge

Siden 2014 har kremasjonsandelen i Norge steget til over 53 prosent nasjonalt. Likevel har strategien fra sentralt hold vært å sitte stille i båten og håpe at kommunene løser problemene hver for seg. Det fungerer ikke lenger. En gjennomsnittlig kremasjon tar halvannen time, og ovnene krever jevnlige perioder med nedkjøling. Når maskinparken i tillegg er foreldet, er vi bare ett teknisk havari unna full stans i store regioner som Oslo, Østfold, Vestland, Innlandet og Rogaland.

Silotenkning som koster milliarder

Det mest absurde i denne saken er den totale mangelen på samordning mellom departementene. Mens BFD hevder at situasjonen er under kontroll, sitter Arbeids- og inkluderingsdepartementet med en eksploderende regning. Det er nemlig NAV som betaler for båretransporten når kapasiteten svikter.

Tallene Grav24 har hentet inn viser en rystende utvikling: Kostnadene til transport har nesten doblet seg på bare tre år – fra 217 millioner kroner i 2022 til over 400 millioner i 2025. En stor del av dette kan tilskrives båretransport til kremasjon.

Utgifter til båretransport eksploderer

Dette er penger staten betaler for å frakte avdøde. Sannheten er brutal: Statens årlige ekstraregning over NAV-budsjettet er nå så høy at den alene kunne finansiert bygging og drift av flere nye, moderne krematorieanlegg – hvert eneste år. Fordi BFD nekter å ta ansvar for infrastrukturen, tvinges NAV til å brenne av hundrevis av millioner kroner på diesel og logistikk.

Hverken offentlig eller privat

Samtidig som departementet selv sitter passivt, blokkerer de aktivt for andre løsninger. I 2024 søkte fire private aktører om å få etablere ti krematorier i ni ulike kommuner. Dette er aktører som står klare til å avhjelpe kapasitetskrisen og investere der det offentlige svikter.

Men svaret fra departementet var i 2025 et kontant nei. BFD har avslått samtlige søknader. Dermed har vi havnet i en tragisk blindvei: Staten nekter å investere selv, de nekter kommunene nødvendig drahjelp, og de nekter private å bygge. Resultatet er en styrt kapasitetsmangel som rammer de etterlatte og de ansatte i sektoren.

Krav om handling

Det mangler ikke bare vilje i departementet, det mangler åpenbart også grunnleggende kunnskap om sektorens tekniske tålegrenser. Du kan ikke beordre en utslitt ovn til å gå døgnet rundt uten at det får konsekvenser. Det er ikke nok med flere «kartlegginger» eller vage løfter om planer. 

Høring i 2026 er en falitterklæring 

Departementet snakker nå om en planlagt høring i løpet av 2026. For de ansatte som i dag stabler kister, oppleves dette som en ren falitterklæring. Vi vet at fra en høring starter til et nytt krematorium faktisk står ferdig og kan settes i drift, tar det mange år med politisk kvern og kompliserte byggeprosesser.

Det blir ikke bedre kremasjonskapasitet ved å sette igang en høring.

Å skyve løsningen foran seg betyr i praksis at vi tidligst vil se ny kapasitet mot slutten av tiåret. Det har vi ikke tid til. Ovnene brenner ut nå, og NAV-utgiftene til transport løper løpsk i dag. Vi trenger ikke mer utredning; vi trenger en krisepakke.

Som består av:

• Statlige investeringstilskudd: En øremerket pott til bygging og rehabilitering av krematorier.
• Nasjonal styring: En plan som sikrer en fornuftig struktur, slik at vi slutter å frakte døde over store avstander.
• Avklaring av eierskap: Hvis staten skal nekte private aktører å slippe til, må de faktisk sørge for at det offentlige tilbudet fungerer. Man kan ikke si nei til alt.

Som redaktør i Grav24 ser og hører jeg daglig hvordan krisen forverres. Departementet har hatt tolv år på seg til å lese sin egen utredning. Nå er det på tide at regjeringen ser tvers over departementsgrensene og innser at deres egen handlingslammelse er den dyreste løsningen av alle. 

Verdigheten til de døde kan ikke lenger settes på vent.