Dødens transport går på bensin – med statlig støtte
Bårebiler kjører stadig lengre for å levere kister til kremasjon. Utslippene øker – og staten betaler. Resultatet er en klimapolitisk selvmotsigelse på hjul.
Publisert
Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bårebiler ruller stadig lengre. Utslippene øker år for år – og ingen har ansvar for å kutte dem. NAV betaler regningen når distansen overstiger 20 kilometer. Klimaet plukker opp resten. Det er et politisk og moralsk paradoks som fortjener mer oppmerksomhet.
I den store sammenhengen er utslippene små. Likevel finnes det paradokser så grove at de avslører noe systemisk galt i norsk klimapolitikk. Båretransport er ett av dem.
For mens regjeringer – uansett farge – gjentar de samme løftene om kutt, bærekraft og ansvarlighet, er realiteten det stikk motsatte: Offentlige ordninger driver utslippene opp, kilometer for kilometer, helt uten styring.
Resultatet er økende klimafotavtrykk. Og det i en sektor som ellers er gjennomregulert i hver detalj.
Beregninger viser at byråer fra Hamarsiden tilbakelegger omtrent 90.000 kilometer i året til krematoriet på Gjøvik. I 2024 var det snakk om 870 kister fra Hamarsiden av Mjøsa – noen enda lenger, til for eksempel Lillestrøm og Oslo.
Ved bruk av fossildrevet bårebil (som de fleste fortsatt benytter), slippes det ut mellom 10 og 14 tonn CO₂ årlig – basert på Miljødirektoratets utslippsfaktor på 151 g/km for bensinbiler. (Kilde: Miljødirektoratet, «Tabeller for omregning fra energivarer til kWh», 2024)
Likevel finnes det ingen nasjonale krav, ingen føringer, ingen strategi, ingen utslippsmål og ingen plan for å elektrifisere transportleddet. Ikke en gang en forventning.
Det mest oppsiktsvekkende er likevel økonomien. For når transportoverskridelsen bikker 20 kilometer, trer en velment velferdsordning inn:
NAV betaler
Intensjonen er riktig og nødvendig – sørge for at pårørende ikke får en økonomisk tilleggsbelastning. Men ordningen har en bivirkning:
Den gjør økt kjøring økonomisk friksjonsfri. Regningen flyttes bort fra byrå og gravplassmyndighet, og havner i et statlig budsjett der utslipp ikke registreres, ikke vektes og ikke vurderes.
Dermed sitter vi igjen med et klimapolitisk hull: Den som betaler, kan ikke redusere utslippene. Den som kan redusere utslippene, betaler ingenting. Da blir dagens resultat helt logisk: Kjøringen øker, og utslippene med den.
Situasjonen forsterkes av velkjente utviklingstrekk:
- Færre og større regioner
- Lengre avstander til kjølerom
- Sentralisering av krematorier
- Flere dødsfall i tiårene som kommer
At utslippene fra bårebiler vil fortsette å øke markant fremover, er derfor ikke et spørsmål. Det er en matematisk sikkerhet.
Utslippene kan reduseres – raskt og konkret. Staten kunne stille krav om nullutslipp der avstanden blir så lang at NAV betaler båretransporten. Det ville være et logisk startpunkt for en klimapolitikk som ellers preges av store ord og små tiltak.
Det er mulig å ha tre tanker i hodet samtidig: Klima, verdighet og beredskap. Men det krever at noen tar eierskap. Slik ordningen med transportstøtte er utformet i dag, er ansvaret pulverisert.
Når staten selv utløser utslipp, bør staten også stille krav for å redusere dem. Alt annet er grønn pynt – og politisk latskap.
