Større krematorier kan redusere kostnader

– Jeg undrer meg over om nåværende struktur for krematorier i Norge er en bærekraftig løsning, sier Sven van Dijkman til Grav24, og fortsetter. – Med så mange krematorier som utfører færre enn 200 kremasjoner i året. 

– De burde egentlig alle ha et renseanlegg, både av miljø- og kapasitetshensyn, slik tilfellet er i de fleste europeiske land, mener han og presiserer at dette er hans personlige mening. Han har i sitt arbeid i Othometals sett hvordan krematoriestrukturen er satt sammen i Norge.

– Jeg tror det ville være rart å se utenfor Norge hvordan dette er løst der. I Danmark bygget man for eksempel Ringsted krematorium. Et moderne krematorium med fem ovner, stor kapasitet og de nyeste teknikkene. Da ble sju små krematorier lagt ned, som ellers alle måtte ha blitt utstyrt med et renseanlegg, sier van Dijkman.

Den skandinaviske representanten for selskapet Orthometals legger ikke fingrene imellom når han beskriver situasjonen i den norske krematoriebransjen. Samtidig representerer han en virksomhet som opererer i det stille etter at kremasjonen er gjennomført – med håndtering og gjenvinning av metaller.

Metallene som blir igjen

Når kremasjonen er ferdig, er det ikke alt som forsvinner.

– Det som blir gass går ut gjennom skorsteinen. Men det finnes noe som ikke kan forgasses ved 800 – 1000 grader. Og det er særlig metaller.

Metallene følger asken ut av ovnen og skilles deretter ut i krematoriet. Noe tas ut manuelt, mens resten går gjennom maskinell bearbeiding før det samles opp.

Et restprodukt med verdi

Mengden metall er relativt beskjeden per kremasjon, men blir betydelig i volum.

– Vi har et gjennomsnitt på mellom 200 og 250 gram per person som er kremert, beregner van Dijkman.

Sammensetningen varierer, fra enkle materialer til mer verdifulle metaller som for eksempel titan.

– Det er et speilbilde av hva samfunnet har gjort de siste 20 – 40 årene ved medisinske operasjoner, sier han.

Fra krematorium til industri

Metallene samles inn og transporteres til selskapets anlegg i Nederland, hvor de sorteres og analyseres.

– Jo renere du får skilt ut metallene, jo høyere verdi får de.

Derfra går materialene videre til smelteverk.

– Vi garanterer at det blir smeltet og brukt i ny produksjon, sier van Dijkman.

Mer avansert enn mange tror

Han mener det er en utbredt misforståelse hva denne typen virksomhet faktisk innebærer.

– Misforståelsen er at man tror man bare samler metallene og får betalt for det. Men det er mye mer avansert enn man tror.

Fastsettelsen av den totale metallverdien, skjer først etter analysen.

Orthometals tar en fast prosentandel av verdien, mens resten går til selgeren (krematoriet).

Bærekraft som grunnidé

Hele modellen bygger på sirkulær økonomi.

– Hele vår forretning er bygd på bærekraftidéen, at man skal resirkulere, fortsetter han.

Selv om metallene transporteres ut av landet, mener han at volumene gir en mer effektiv løsning.

– Når vi kan transportere store mengder samlet, blir klimaavtrykket per kilo lavt, sier han.

– Diskusjonene er bakvendte

Det er imidlertid først når samtalen dreier over på norsk kremasjonskapasiteten at han har klare meninger.

– Diskusjonene er så bakvendte. Hva er problemet med transport? Det burde ikke være noe problem, forutsatt at man gjør dette på en miljøvennlig og respektfull måte.

Han peker på at dagens struktur gir unødvendig høye kostnader og lav kapasitetsutnyttelse.

– Teoretisk sett kan man bygge to til tre større anlegg med høy kapasitet og dermed dekke hele behovet. Teoretisk sett, understreker han. – Det blir mye billigere.

Diskusjon om prioriteringer

Sven van Dijkman mener diskusjonen i hovedsak dreier seg om prioriteringer. 

Dersom målet er lavest mulig samlede kostnader, peker han på at transport ikke nødvendigvis er avgjørende. Lengre avstander kan kompenseres gjennom effektiv drift ved større anlegg, kombinert med elektriske transportløsninger. 

Han mener det burde være fullt mulig teknisk sett å etablere to sentrale krematorier med kapasitet på rundt 20.000 kremasjoner årlig, med fem til sju ovner hvert sted. Med døgnkontinuerlig drift og samlet fagkompetanse vil dette kunne gi en stabil og effektiv tjeneste. Som eksempler på geografisk plassering nevner han Oslo og Trondheim. 

Seremoniene kan fortsatt gjennomføres lokalt, før kisten transporteres til kremasjon og urnen returneres til hjemstedet. Ifølge van Dijkman vil en slik modell gi lavere kostnader og i tillegg gi lavere forbruk av gass, elektrisitet eller olje.

Dersom korte transportavstander er viktigst, ser han for seg en annen løsning. Da kan man bygge flere mindre krematorier, med enklere utforming og lavere investeringskostnader. Han viser til at slike anlegg kan etableres i nøkterne industribygg, med elektrisk drift og nødvendige renseanlegg, fremfor å bruke betydelige midler på arkitektur og utforming.

Hvis derimot estetikk og byggeskikk prioriteres høyest, mener han konsekvensen er at kostnadsnivået vil forbli høyt. Da videreføres dagens modell, der hvert anlegg utvikles mer eller mindre uavhengig av hverandre, og der investeringene i bygg og utforming i større grad må bæres av fellesskapet.

Et marked i vekst

Samtidig vokser grunnlaget for virksomheten til Orthometals. Spesielt i Norge der det er en forholdsvis beskjeden kremasjonsandel, sammenlignet med våre naboland og ellers i Europa.

– Vi ser at flere får implantater, og dermed øker også mengden metall, avslutter Sven van Dijkman.

Økende kremasjonsandel i Norge bidrar ytterligere til potensialet.

En stille, men viktig del av kretsløpet

Mens debatten om kapasitet og struktur fortsetter, foregår metallgjenvinningen i det stille – som en integrert del av kremasjonsprosessen.