Ulikhet foran graven

Norge står overfor en kritisk mangel på kremasjonskapasitet i takt med at eldrebølgen skyller inn over landet. I en panelsamtale under kremasjonsseminaret i regi av Fagforbundet i mars, debatterte bransjeaktører om hvem som egentlig har ansvaret når kommunale budsjetter strammes inn og etterlatte står igjen med regningen.

Gjennom dagen var kriseforståelsen påfallende enstemmig fra talerstolen. Den norske kremasjonskapasiteten er under hardt press, og flere steder er situasjonen allerede prekær. 

Karsten Furuseth, rådgiver i KA, påpeker at vi nærmer oss et kritisk vendepunkt raskere enn tidligere antatt.

– Den rapporten som ble skrevet for noen år siden beskriver situasjonen med eldrebølgen som rammer oss for fullt i 2035. Men vi ser at kremasjonsprosenten øker mye raskere enn beregnet. Dermed kommer vi nærmere det kritiske året hvor vi har for dårlig kapasitet i enkelte områder i Norge, sa Furuseth.

Kommende kremasjonskrise i Norge

Kommunal svikt og de etterlattes manglende stemme

Et av de mest brennende spørsmålene i debatten er hvem som har ansvaret når et lokalt krematorium trenger oppgradering. Ofte taper de døde kampen mot mer «levende» kommunale formål i budsjettforhandlingene.

Bransjedirektøren i Virke Gravferd, Åse Skrøvset, trekker frem Kongsvinger som et skrekkeksempel der kommunestyret var nær ved å legge ned fremfor å investere. – En av de største utfordringene er manglende kapasitet og det at krematorier blir lagt ned fordi kommunene ikke bevilger midler til oppgradering.

Skrøvset mener begravelsesbyråene ofte må fungere som de etterlattes eneste stemme i et spill der de folkevalgte svikter sitt ansvar

– Det er utrolig «snurrig» å høre at det er begravelsesbyråene som skal være de etterlattes representanter, og ikke de folkevalgte, sa Bjarne Kjeldsen som ledet panelsamtalen.

Regionalt samarbeid som eneste utvei

Norge er preget av små kommuner, og over 120 av dem har under 3.000 innbyggere. For disse er det teknisk og økonomisk umulig å drifte egne krematorier alene. Løsningen må være regional, mener panelet, men lovverket henger ikke med.

Magne Hustavenes, direktør i Gravplassetaten i Oslo kommune, pekte på at mens utfordringene krever regionale grep, er alt lovverk fortsatt knyttet til kommunenivå. Han etterlyser insentiver for å tenke utover egne kommunegrenser.

– Hvem er det som får til å mobilisere en region for en satsing? Den vil jeg se. Vi er helt avhengig av politikere for å få investeringsmidler, sa Hustavenes.

Jørgen Forøy fra Tromsø understrekte at for å drifte teknisk forsvarlig og beholde kompetanse, må man opp i et visst volum.

– Jeg opererer med et tall på rundt 800 kremasjoner i året. Da får du en kontinuerlig god drift og kan ansette kompetente folk. Kommer du ned på 200 – 400, står anlegget stille store deler av tiden, og man mister fagmiljøet.

Den omstridte kremasjonsavgiften

Et tema som virkelig fikk temperaturen til å stige i panelet, var kremasjonsavgiften. Mens noen ser på den som et nødvendig verktøy for å finansiere drift, mener andre den skaper urettferdighet og fjerner verdighet.

Marianne Bratsveen fra Fagforbundet reagerte kraftig på forsøk på å bagatellisere avgiften som en liten kostnad.

– Kremasjonsavgiften er ikke et sidespor. Den handler om verdighet og likhet Vi har eksempler på etterlatte som ikke har råd til å velge kremasjon, selv om det var avdødes ønske. Fordi de ikke kan prioritere de 9 000 kronene det koster, sa Bratsveen.

Jørgen Forøy kontret med å spørre hvor pengene som faktisk kreves inn, blir av. Han mener manglende gjeninvestering i anleggene er det egentlige problemet.

– Vi må være ærlige på dette: Det her begynner å bli butikk. Hadde pengene blitt investert tilbake i krematoriedriften, hadde vi ikke hatt denne kritiske situasjonen i dag, mente Forøy.

Veien videre: Kompetanse og folkeopplysning

Paneldeltakerne ble utfordret på om de er like bekymra om to-tre år. Svaret var i stor grad ja, med mindre myndighetene kommer på banen med bedre rammeverk.

Avslutningsvis etterlyste Marianne Bratsveen en bredere folkeopplysning om sektoren. Både kremasjon og gravferd. – De fleste vet ingenting om det før de står der med en nær og kjær som er død. Og så skal de forholde seg til ting de ikke kjenner noe til, sa Bratsveen.

Åse Skrøvset fra Virke Gravferd avsluttet debatten med en kjepphest fra sin side. Hun mente at kremasjonsavgiften må bort. – Ellers får man innføre en avgift også på kistegrav, slik at det i alle fall blir likt. Vi må få et regelverk som er likt, slik at vi ikke har den urettferdigheten vi har i dag, avsluttet Skrøvset.