Brukte krigsfare som argument for å hastebygge

.

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gjøvik-politikerne stemte ja til utvidelse av krematoriet. Spørsmålet er om flertallet fullt ut forsto konsekvensene av argumentasjonen de bygget vedtaket på.

Det lokalpolitiske dramaet rundt utvidelsen av Gjøvik krematorium har nådd sin foreløpige ende. Flertallet i kommunestyret gjorde det folkevalgte gjerne gjør når en sak har gått i stampe i det byråkratiske sporet: De skar igjennom, lukket øynene for naboprotester og sikret fellesrådet de to dispensasjonene de trengte for å bygge.

Med 26 mot 12 stemmer er den lokalpolitiske runden over. Men vedtaket etterlater en ubehagelig bismak. Saksframlegget som politikerne la til grunn, avslører en kommune i akutt tidsnød – med en argumentasjon som i verste fall har rigget saken perfekt for naboenes advokater overfor Statsforvalteren.

For å kunne gi en lovlig dispensasjon, krever plan- og bygningsloven at fordelene må være «klart større enn ulempene». Det er her Gjøvik kommune beveger seg ut på tyss is. Alle som kjenner Mjøsa vet at isen kan ligge blank og tilsynelatende solid, helt til det plutselig dundrer i dypet og farlige sprekker slår på tvers. Det er en slik tillitssprekk kommunen risikerer å snuble i her.

Snarveien som argument

I saksframlegget skrives det i klartekst at «en fordel ved å dispensere fra det generelle plankravet i denne saken er at tiltakshaver unngår en ressurs- og tidkrevende planprosess. Det vil bidra til en noe raskere realisering av en viktig samfunnsfunksjon.»

Smak litt på den. 

Administrasjonen opphøyer altså selve snarveien – det å slippe en demokratisk og grundig reguleringsprosess fordi systemet har dårlig tid – til å være en juridisk fordel i sin egen argumentasjon.

Argumentasjonen utfordrer selve tanken bak hvorfor kommuner normalt må følge vedtatte planer og reguleringsprosesser. Dersom tidsnød aksepteres som en gyldig fordel, skaper det en farlig presedens som undergraver prinsippet om likebehandling for utbyggere over hele landet. Dette kan fort bli et sentralt spørsmål dersom Statsforvalteren må ta stilling til saken. Å bruke egen tidsnød som argument for å sette til side en ordinær reguleringsprosess er vanskelig å forstå som noe annet enn en svært problematisk saksbehandling.

Da krigen kom inn i saken

Men embetsverkets jakt på argumenter stopper ikke der. Retorikken bikker over i det lett absurde når administrasjonen begrunner med nasjonal og regional beredskap.

For å forsvare at tilbygget må kile seg ni meter fra senterlinjen i Gravlundvegen, i stedet for lovens krav på ti meter, trekkes krigsberedskapen inn. Administrasjonen vurderer utvidelsen som «nødvendig for å sikre tilstrekkelig regional og nasjonal kremasjonskapasitet, også som ledd i beredskapen under eventuell unntakstilstand».

Videre skisseres det opp et scenario der «ved et eventuelt angrep på Mjøsbrua vil likevel bårer kunne fraktes over Mjøsa med båt».

Det kommunestyrets flertall valgte å akseptere, var altså et premiss om at et lokalt byggetiltak må forsvares med krigsscenarier og båtfrakt av kister for å trumfe naboenes ulemper. Det er vanskelig å unngå inntrykket av at argumentene er hentet fram for å forsvare en løsning man allerede har bestemt seg for.

Dette inntrykket forsterkes ytterligere når man ser nærmere på det regionale samarbeidet som trekkes fram som et sentralt argument for utbyggingen. Det er ingen hemmelighet at økt kremasjonskapasitet på Gjøvik i stor grad begrunnes med behovene i Hamar-regionen. Likevel er den underliggende samarbeidsavtalen nærmest fraværende i administrasjonens saksframlegg.

Dokumentet Grav24 har fått innsyn i, mangler dessuten digital signatur fra Hamar kirkelige fellesråd – en av partene avtalen faktisk omfatter. Om dette har avgjørende juridisk betydning er én ting, men det er litt spesielt at et samarbeid som brukes som argument for å gi unntak fra planbestemmelsene, i så liten grad blir belyst overfor politikerne.

Midt oppi i dette har fellesrådslederne i Hamar bispedømme levert en felles uttalelse til saken. Det er prisverdig at de engasjerer seg, men argumentasjonen de serverer, faller på steingrunn.

Fellesrådslederne uttrykker dyp bekymring for kapasiteten og hevder at dagens situasjon «påfører innbyggerne i vårt bispedømme ekstra kostnader på grunn av unødvendig lang transport». 

Det er direkte feil. 

Slik regelverket praktiseres, påføres ikke de etterlatte ekstra regninger om kisten må kjøres til Oslo eller Akershus. Det er Nav som håndterer transportstøtten når avstanden overstiger 20 kilometer. Regningen lander hos staten (med unntak av en egenandel for hver enkelt transport), ikke de pårørende.

Videre hevder fellesrådslederne at departementet har påpekt manglende nasjonal kapasitet, og at staten er bekymret. 

Også her kolliderer påstandene med virkeligheten. Til Grav24 har statssekretæren i Barne- og familiedepartementet uttalt det stikk motsatte i klartekst: «I dag er kapasiteten tilstrekkelig.»

Når selv tunge aktører i sektoren tyr til sviktende faktagrunnlag for å fyre opp under hastverket, bekreftes bare mønsteret i Gjøvik-saken: Jo nærmere man gransker begrunnelsene for å hastebehandle dette prosjektet, desto flere spørsmål melder seg.

Taushet er ikke samtykke

Enda mer ubehagelig blir det når kommunen tyr til en form for matematisk logikk for å feie naboenes bekymringer under teppet. Det vises til at det er mottatt merknad fra 8 av i alt 39 gjenboere som har fått tilsendt nabovarsel 

Derfra konkluderer kommunen med at «ca. 80 prosent av gjenboerne ikke anser seg negativt berørt av tiltaket».

Dette er en problematisk måte å tolke naboenes stillhet på. At folk i en travel hverdag ikke har ressurser, tid eller juridisk kompetanse til å forfatte et formelt klageskrift til kommunen, betyr ikke at de applauderer en industriell utvidelse i nabolaget sitt.

Å tolke taushet som et aktivt samtykke er et retorisk grep som naboenes advokat antakelig allerede har notert seg med rød tusj.

Det er hevet over enhver tvil at bransjen skriker etter økt kremasjonskapasitet, og Gjøvik kirkelige fellesråd gjør bare jobben sin når de prøver å løse en varslet krise. Men da kommunestyrets flertall valgte den lettvinte veien, gjorde de fellesrådet en bjørnetjeneste.

Den lange omveien

Vedtaket er fattet, men maktkampen er bare flyttet. Med denne argumentasjonen som grunnlag har politikerne ikke løst floken – de har tvert imot forært naboene nyslipte juridiske våpen for en ny og tidkrevende omgang i klagesystemet hos Statsforvalteren.

Hastverk er som kjent lastverk. Hvis Statsforvalteren opphever vedtaket, kan det vise seg at den raskeste veien også ble den lengste.