Ikke let etter mening i det meningsløse
Med utgangspunkt i egne tap fortalte Oslo-biskop Sunniva Gylver om veien gjennom sorg etter å ha mistet både ei søster og en ektemann. Hennes viktigste råd: Ikke prøv å forstå alt. Noe smerte må bare bæres.
Publisert
Sist oppdatert
Med utgangspunkt i egne tap fortalte Oslo-biskop Sunniva Gylver hvordan hun taklet tapene av ei lillesøster og en ektemann. Et råd for å leve med sorgen er å ikke lete etter mening i det meningsløse.
De karakteristiske dreadlocksene til tross - hun er ikke stor, men lita og sped. Likevel fyller hun rommet når foredraget starter med at hun velsigner forsamlingen med vidåpne armer.
Skrev bok om sorg
Sunniva Gylver var fortsatt prest da hun ble spurt om å holde foredrag for Virke Gravferds høstmøte for begravelsesbyrå på Østlandet. 23. februar ble hun vigslet til biskop i Oslo. Hun er godt kjent med sorg etter å ha mistet nære familiemedlemmer altfor tidlig.
I 1983, da Sunniva var 16 år, mistet hun lillesøstera Gunvor til anoreksi. 4. juni 2021 døde mannen hennes gjennom 33 års ekteskap, Lars Kristian Gylver, bare 55 år gammel.
Disse opplevelsene resulterte i boka hun ga ut i 2022: «Midt i alt som er. En fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap.»
– Jeg ble utfordret av Kagge, og ville skrive boka for å bidra til en samtale om sorg. Og jeg ønsket å skrive den med en gang. Folk lytter mer til ei fersk enke enn til ei som mistet mannen sin for fem år siden. Forlaget ønsket ikke så lang tittel, men jeg insisterte, for tittelen viser til at livet er langt og innholdsrikt, sier hun.
Ingen fasit på sorg
Hun fortalte forsamlingen om hvordan det opplevdes å leve med andres sykdom, og om livet etter at den andre var gått bort, med en god blanding av humor og ettertenksomhet.
– Da Gunvor døde, tenkte jeg: Det er ikke mening i alt, men Gud kan skape håp, sier hun.
Det siste året sammen med Lars Kristian visste de at han kom til å dø av den uhelbredelige kreften. Likevel ble dette et godt år, selv om det ble det siste.
Den personlige fortellingen er sterk. Flere tørket diskret bort tårene fra øyekroken.
Samtidig: Sunniva Gylvers erfaringer er ikke unike. Mange mennesker lever sammen med noen som snart skal dø. Ei mor, en ektemann, den yngste sønnen, venninna gjennom et langt liv. Eller så har de nettopp mistet dem.
Det finnes ingen oppskrift på å takle dette. Sorgen, og veien videre i livet, må hver og en håndtere på den måten som er rett for en selv. For Sunniva ble det godt å komme tilbake til hverdagsrutinene som sogneprest i Fagerborg kirke i Oslo.
– Jeg er best på hverdager, så for meg var det riktig å komme tilbake til jobben som prest. Men så er jeg også patologisk glad i å være prest, sier hun til stor latter fra salen.
Religion er ingen quickfix
Da søstera Gunvor døde, ble det vanskelig å forholde seg til lettvinte og forenklede kristne svar på dødsfallet: «Det var Guds vilje» eller «Gud ville ha den fineste engelen». Selv om slike svar kan finne støtte i Bibelen og være godt ment.
– Det kan oppfattes som lettvinte bortforklaringer overfor andre, selv om det kan være til trøst for en selv. Det legger stein til byrden, sier hun.
Smerten etter dødsfallet skal ikke idylliseres. Sorg gjør vondt, men samtidig må hjelpere vise at det finnes muligheter for vekst. Livet gir oss alle bagasje vi må slepe med oss. Det kan være tungt. Men, bagasjen kan også konverteres til ballast. Like tungt, men opplevd annerledes.
Som kristen ser Sunniva at religion kan være det beste i en krise - det som for henne gjør bagasjen om til ballast, en tyngde i bunnen som hjelper til å holde stø kurs når det stormer.
– Å elske min Gud og min neste som meg selv, det ga livet mening etter at Lars Kristian døde, sier hun.
At han ikke var kristen, endrer ikke det.
– Jeg legger min elskede ateist i Guds hender, slår hun fast.
3 rette og 1 vrang
Sorg er en naturlig del av livet som takles best i fellesskap med andre.
Sunniva viste til Jobs bok i Bibelen. Da Job lider og mister alt, kommer tre av hans venner for å trøste ham. Ifølge Sunniva gjorde disse tre vennene tre ting rett:
1) De kom til ham.
– Det skal vi alltid gjøre, sier hun.
2) De uttrykte medfølelse.
– Derfor liker jeg det litt rare ordet «kondolerer», sier hun.
3) De satt der og bare var sammen med Job i 7 dager, uten å si et ord, for de så hvor vondt han hadde det.
– Så føkka de det til ved å prøve å få ting til å gå opp, utbryter hun.
Jobs venner ville ha en forklaring på hvorfor Job led alle disse pinslene. Men det kan gjøre vondt verre å lete etter mening i alt. Noen ganger er det bedre å forsone seg med at det ikke er alt man kan forstå. Da er det bedre å holde seg til de tre første gjerningene:
Støtte hverandre og være sammen i sorgen.
Alle blir ikke savnet
Så er det slik at den avdøde ikke alltid var en elsket lillesøster eller kjær ektemann. Mange lever i forhold med rus, vold og misbruk. Mens noen husker en far som slo, husker andre ham som en dyktig kollega. Ulike barnekull kan ha ulike opplevelser med deres felles forelder.
– Slike begravelser er vanskelige. Da er det viktig å huske at alle fortellinger om den avdøde er gyldige. Vi har ulik sorg. I slike kompliserte tilfeller har jeg som prest vært tydelig på at jeg holder minneordet i seremonien etter innspill fra alle de nærmeste, for å ha en viss regi. Vi skal ikke skjønnmale. Folk skal ikke sitte der og tenke at presten lyger.
Den som ble utsatt for noe vondt, skal føle seg bekreftet. Samtidig vil det som regel være ønskelig at den døde skal få en verdig avskjed, sier hun.
Det betyr at sprikende fortellinger om den avdøde skal flettes inn i minneordet. Det kan være vanskelig, men ikke umulig.
– De som jobber i begravelsesbyrå er empatiske og flinke med sorg. Mitt råd er at dere i samtaler med pårørende tar dere tid til å lytte ordentlig. Hva er det den pårørende egentlig sier. Still åpne spørsmål, og ikke vær redd for å pirke i det vanskelige, avslutter biskopen i Oslo.
