Politisk svik
Dette er ikke en plutselig krise. Det er resultatet av år med politisk passivitet, manglende prioritering og en systematisk undervurdering av hva økt kremasjonsandel faktisk betyr i praksis.
Publisert
Sist oppdatert
.
Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tallene for 2025 viser det med all tydelighet. Kremasjonene øker kraftig, særlig på Østlandet. Kapasiteten er i ferd med å nå – og enkelte steder passere – grensen for hva som er mulig innenfor normal drift. Likevel fremstår de ansvarlige myndighetenes2 respons fortsatt som avventende, utredende og unnvikende.
Advarslene har ligget på bordet i over ti år
Allerede i 2014 slo NOUen «Lik og Likskap» fast at en økende kremasjonsandel ville kreve betydelig styrking av kapasiteten, særlig i tettbefolkede områder som Østlandet. Den gang ble det vist til en tilsynelatende romslig reservekapasitet på nær 50 prosent, men meldingen var tydelig på sårbarheten ved enkeltanlegg og store regionale forskjeller.
Ti år senere bekreftet KA dette bildet i sin kartlegging fra 2024. Også da ble situasjonen beskrevet som alvorlig. Likevel har det skjedd forbausende lite. Men politiske beslutninger og investeringer har uteblitt.
Østlandet presses over grensen
Grav24s beregninger viser at Østlandet i dag har kapasitet til cirka 15.800 kremasjoner innenfor normal arbeidstid. I 2025 ble det gjennomført 14.338 kremasjoner.
Når krematoriet i Bærum stenger for rehabilitering høsten 2026, forsvinner nesten 1.400 kremasjoner fra regionens kapasitet.
Da faller den samlede kapasiteten på Østlandet til 14.400 kremasjoner – nesten samme antall kremasjoner som ble utført i 2025. Det er ikke lenger snakk om en fremtidig utfordring, men om en konkret og akutt kapasitetsmangel.
Restkapasiteten er dermed marginal, og forutsetter stabil drift uten uforutsette hendelser. Mens kremasjonsandelen fortsetter å stige.
At kremasjonene i Bærum skal overføres til Oslo, forsterker altså problemet. Oslo hadde i fjor 4.798 kremasjoner, og anslår selv en kapasitet på rundt 6.000 årlige kremasjoner. Med tilførsel av ytterligere 1.400 kister vil også Oslo passere det som vurderes som forsvarlig drift innenfor normal arbeidstid.
Nå må det legges til at den dagen ny ovn er på plass i Bærum, vil det øke den samlede kapasiteten. Men, trenden viser imidlertid at med nesten 5 prosent årlig økning på Østlandet, spises kapasiteten opp fort.
Et system uten sikkerhetsnett
Dette avslører et system uten sikkerhetsmarginer. Når kapasiteten allerede er sprengt, finnes det ingen buffer for driftsstans, vedlikehold eller tekniske feil. Ett krematorium ute av drift over tid kan få konsekvenser langt utover kommune- og regiongrenser.
Likevel er myndighetenes hovedgrep en varslet høring i 2026. En høring. Ikke investeringer. Ikke tidsfestede kapasitetsmål. Ikke en nasjonal plan for kremasjonsinfrastruktur. Spørsmålet melder seg derfor med full tyngde: Tror noen virkelig at man bygger kapasitet med høringsnotater?
Hvem tar ansvaret?
Ubehagelig ansvarsbilde
Ansvarsbildet er i ferd med å bli ubehagelig tydelig. Staten har hatt kunnskapen i over et tiår. Departementet har hatt rapportene. Likevel har man valgt å skyve problemet foran seg, samtidig som kremasjonsandelen har økt raskere enn politiske beslutninger har fulgt etter.
Konsekvensene kan bli alvorlige. Kremasjon er ikke en lovfestet rettighet i gravplassloven. I ytterste konsekvens kan manglende kapasitet bety at mennesker ikke får velge den gravferdsformen de ønsker. Da er vi langt forbi et teknisk kapasitetsproblem – og inne i et spørsmål om verdighet, likebehandling og tillit til forvaltningen.
