En urne i hjertet av huset

🔗 Denne artikkelen er en del av serien  «Når sorgen utfordrer reglene».

Les også:

Minnediamanter: (+) Tillat med askeretur etter diamantproduksjon
Pia Cyren: (+) Når asken får nytt liv
Hege Alice Granøe: (+) Hva sier loven og hva ønsker de etterlatte?

******

9. februar 2018 ble livet til Tonje Wyn-Jones snudd på hodet. Den vesle datteren hennes, halvannet år gammel, ble funnet livløs i senga si. Hun var død. 

Det fantes ingen forvarsler, ingen sykdom, ingen forklaring. – Vi aner egentlig ingenting. Det ble gjort full obduksjon, men de fant aldri noe, sier Wyn-Jones.

Sorgen var ubeskrivelig, men også behovet for å beholde en slags kontakt. En umiddelbar og urokkelig avgjørelse vokste frem i Tonje og ektemannens sinn: Datterens urne skulle hjem.

Ikke lov i Norge

Da representanten fra begravelsesbyrået spurte om de ville gravlegge henne, svarte ekteparet umiddelbart nei. Hun skulle kremeres, og urnen skulle stå hjemme. Men svaret de fikk, var som et nytt slag i magen:

«Nei, det er ikke lov i Norge», sa representanten fra byrået.

Tonje ble sint. Ikke fordi byråets representant var ufin, men fordi ingen kunne gi en fornuftig forklaring på hvorfor det var slik. – Jeg godtok det bare aldri. Jeg bestemte meg der og da for at dette kunne jeg ikke finne meg i, sier hun.

En plan i gråsonen

Midt i hjertet

Hjemme hos oss

Ingen frykt – bare kjærlighet

Sammen med ektemannen la hun en plan. Urne ble bestilt fra Storbritannia, flybillett ble kjøpt, og papirene som krevdes for å få asken ut av landet ble fylt ut. 

– De vet jo ikke om vi faktisk reiser, tenkte jeg. 

Kremasjonen fant sted 22. februar. Dagen etter ble urna levert ut. Det formelle var i orden: Papirene, billetten og en pappeske. 

– Alt virket nesten surrealistisk. Jeg følte meg kriminell. Tankene surret i en voldsom fart, så sier mannen ved krematoriet til meg: «Det ble litt lim igjen, så jeg la det oppi esken». Jeg bare takket men klarte ikke forstå. Hva skulle jeg med urnelim? – Jeg glemmer det aldri, sier Wyn-Jones.

Urnen i hjertet av huset

I dag står urnen på en gammel skjenk midt i familiens stue, omgitt av bilder og minner. Det er et sted med varme, lys og liv. Det er også en form for fred. – Vi har åpen stueløsning, og urnen står midt i hjertet av huset, forteller hun.

Tonje forteller at hele familien, inkludert de tre gjenlevende barna, har glede av å ha urnen der. Det er ingen frykt, bare naturlighet.

De siste nettene hjemme

Uvanlig i Norge, men like fullt tillatt, fikk familien ta den vesle kisten med seg hjem etter dødsfallet. De plasserte kista i barnesenga, med vinduene åpne slik at temperaturen var lavest mulig. Dette var jo midt på vinteren i februar. 

Der fikk Tonje stelle henne selv. Hun sminket henne, kledde henne i favorittpysjamasen, la med yndlingsbamsen og flettet håret hennes slik at hun så ut som seg selv igjen.

– Hjemme fikk jeg sitte med henne i armene mine. Ikke på et kaldt og sterilt rom på sykehuset, sier Wyn-Jones.

Storesøsteren fikk også komme inn og ta farvel, et viktig og helende øyeblikk for en liten jente som hadde vært til stede da faren forsøkte gjenoppliving.

Til og med familiens hunder forsto. Den eldste var urolig. Inntil den fikk komme inn til den døde datteren som lå på sitt soverom, for å ta farvel. 

– Da ble hun rolig, forteller Tonje.

En sorg som ikke passer skjemaet

Møtet med begravelsesbyrået ble også en del av sorgen. Tonje forteller videre:

– Det er ikke enkelt å forklare hvordan det var, sorgen og smerten var så stor. Vi følte oss hjelpeløse. For oss ble det veldig viktig å gjøre begravelsen så fin og passende for henne som vi kunne. Det er nok ikke lett når tiden er knapp og våre valg ikke er de vanlige og tradisjonelle, sier hun.

Familien opplevde hele prosessen som veldig frustrerende og lite fleksibel.

– Jeg tenker ikke at det på noen måte var byråets feil. Jeg tenker det kommer av at vi har så liten åpenhet rundt alt som gjelder døden, og derfor er vi lite forberedt, sier Wyn-Jones.

Hun mener at få tenker på hva de selv vil ha behov for og hvordan de vil ære sine kjære etter døden. – Det tenker jeg er en årsak til at vi har så få valg og at mange synes det er vanskelig å forholde seg til de sørgende, sier hun og fortsetter:

– Et eksempel på dette er meldingen vi fikk fra en artist som skulle synge i begravelsen. Vi sendte vedkommende listen med sanger: «My Immortal», «Bright Eyes» og «My heart will go on». 

Artisten ga svar tilbake:

– Vi måtte bytte sanger for disse var for triste.

– Jeg er sikker på at intensjonene fra artisten var gode, men der og da var det en utrolig vond beskjed å få. Vi tenkte bare: Hvordan kan noe være for trist i vår datters begravelse?

I ettertid har familien tenkt mye på hvordan døden behandles i samfunnet. Hvor lite forberedt de fleste er, hvor lite vi snakker om det. 

– Hvis døden hadde vært en naturlig del av det vi prater om, så hadde folk rundt oss visst hvordan de skulle trøste og være til hjelp. Det er egentlig veldig enkelt om man slipper frykten for å si noe feil og heller leder an med medfølelse, mener Tonje.

Ville flytte om det må til

Det at de brøt norsk lov, plager dem ikke. 

– Hvis noen hadde kommet og krevd å ta henne fra oss, så hadde vi flyttet. Ikke nølt et sekund. Det var hele familien enig i, sier Wyn-Jones.

Og familien Wyn-Jones er ikke alene. Stadig flere etterlatte ønsker alternative måter å minnes på.

Tonje har i ettertid fått meldinger fra andre foreldre som takker for at hun har stått frem med denne saken. Spesielt viktig har meldingen fra en mor vært. Hun fortalte at datteren hennes kom til å dø i nær fremtid.

– Hun ønsket så sårt å få ha henne hjemme i en urne som vi har, og uttrykte det på denne måten:

«Andre planlegger bryllup for sine barn, jeg må planlegge en begravelse». 

– Med hensyn til datteren har hun ikke selv stått frem med dette i media, men for henne er det en kamp med tiden, forteller Wyn-Jones.

En påminnelse om det mulige

Produksjon av minnediamanter og deling av aske er andre eksempler på praksis som utfordrer dagens lovverk. Når endringene først kommer, som nå med tillatelse til å ta hjem restaske fra utlandet, er det ofte for sent for de som trenger dem, men for fremtidige forespørsler blir det lovlig.

Tonje Wyn-Jones er ikke ute etter konfrontasjon. Hun ønsker seg åpenhet rundt døden og flere muligheter for etterlatte.

– Vi har hatt det så godt av å ha henne hjemme. Familien vår har blitt sterkere og brødrene som aldri fikk møte henne har fått en forståelse og faktisk et naturlig forhold til henne. Det tror jeg ikke ville skjedd om urnen ikke var her. 

Å kunne få samme mulighet. 

– Det er det minste vi unner andre som er i en så utfordrende situasjon, avslutter Tonje Wyn-Jones.

*****

🔗 Denne artikkelen er en del av serien «Når sorgen utfordrer reglene».

Les også:

Minnediamanter: (+) Tillat med askeretur etter diamantproduksjon
Pia Cyren: (+) Når asken får nytt liv
Hege Alice Granøe: (+) Hva sier loven og hva ønsker de etterlatte?