Skal lommebok og tro avgjøre tilgangen til verdige seremonier?

Av:
Terje Eid-Hviding, adm. dir. Fonus Begravelsesbyrå
Morten Guldberg, leder Human-Etisk Forbund i Oslo

Dette er en kronikk som gir uttrykk for skribentenes holdninger.
Den sto først på trykk i Nettavisen.

Vi er stolte av Oslo for sitt åpne og inkluderende miljø. Våre tradisjoner for toleranse og respekt har formet byen til det den er i dag. Likevel gjenstår det en viktig inkluderingsutfordring som gjelder noe så grunnleggende som likeverd. 

Behovet for verdige markeringer, seremonier og fellesskap ved store overganger og livshendelser ligger dypt i oss mennesker. 

Den norske kirke har en stor bygningsmasse som gir mulighet for tilgjengelige høyverdige seremonirom. For alle som ikke er tilknyttet Den norske kirke er mulighetene for tilsvarende verdige rom imidlertid langt færre. Oslo mangler spesielt lokaler til større seremonier som kan ta imot mange fremmøtte. 

Da Shabana Rehman ble begravet tidligere i år manglet Oslo et passende seremonirom. Heldigvis åpnet kommunen rådhuset for familien og pårørende, staten tok seg av kostnadene og det ble en veldig fin avskjed. 

Men de færreste av oss har muligheter til å få staten til å dekke disse kostnadene. 

Dersom vi ikke får kostnadene dekket eller ønsker en seremoni i tråd med troen til Den norske kirke, kan vi altså risikere å bli nødt til å sette sine egne ønsker eller eget livssyn til side, for å få tilgang til et verdig rom til markering av de mest betydningsfulle begivenhetene i livet. 

Og mange av oss velger å gjøre nettopp det. Spesielt til noen av livets tyngste stunder. I en landsdekkende undersøkelse fra 2021 svarer 4 av 10 at de ønsker gravferd et annet sted enn i kirken. Likevel velger 8 av 10 begravelsesseremonier i kirken. 

Samtidig er det til å forstå. Bare halvparten av oss snakker om døden med våre nærmeste, og i gjennomsnitt arrangerer vi svært få begravelser i livet. I sorgen etter et dødsfall har vi naturlig begrenset kapasitet og kun ti dager til å gjennomføre begravelsesseremonien. Når kommunen ikke kan tilby gode alternativer er det lett for oss å ty til det tradisjonelle eller det «enkleste», selv om det går på akkord med våre egentlige ønsker.

Alle fortjener å kunne delta i verdige seremonier og markeringer uten at deres økonomiske situasjon eller religiøse tilhørighet skal avgjøre tilgjengeligheten til et egnet seremonirom.

Heldigvis ser regjeringen ut til å være enige i det.

– Vi lever i et livssynsåpent samfunn der alle skal kunne ha en seremoni ved begravelsen i tråd med sitt livssyn. Nå er tiden inne for at alle kommuner løfter denne saken og ser på om dette er ivaretatt, sa statsråd Kjersti Toppe til NRK tidligere i sommer. 

Som landets hovedstad og foregangskommune hva gjelder mangfold, bør Oslo være i front i dette arbeidet. Oslo har eksisterende praktbygg som står tomt. Vi har foreslått å ta i bruk det gamle Munchmuseet på Tøyen.

Hvordan vil Oslo-partiene ta den tydelige bestillingen fra statsråden og sikre at alle, uavhengig av tro, livssyn eller økonomi, føler seg inkludert og respektert i viktige øyeblikk i livet?

Mandag 21. august ble Oslo-partiene invitert til debatt på Gamle Munch.

Inviterte til møte om livssynsnøytralt seremonirom i Oslo

Oppmøtet var stort da Human-Etisk Forbund og begravelsesbyrået Fonus inviterte til debatt om livssynsnøytrale seremonilokaler (21. august 2023). Gamle Munch samlet 50 interesserte, som ønsket å høre mer hva partiene mente om tematikken.

Representanter fra alle politiske partier (unntatt KrF) stilte, og alle påpekte viktigheten av å kunne tilby nøytrale seremonirom.

Et par punkter gjenspeilet også litt uenighet, det handlet om hvor viktig det er å tilby nøytrale seremonirom og i hvor stor grad dette hadde blitt prioritert. Alle mente at et mangfoldig og sekulært samfunn/by som Oslo, må kunne tilby dette.

Høyres Arve Juritzen etterlyste oppfølging av rapporten «Tro det eller ei», som ble offentliggjort i 2020. Det ble den gang gjort et stort utredningsarbeid, men hva har skjedd i løpet av de tre årene som har gått.

Bakgrunnen for debatten var at arrangøren hver dag opplever at etterlatte ønsker et nøytralt seremonirom. De hevder at de opplever at det er tro eller lommebok som avgjør rammene for mange seremonier.