Enklere for alle, eller bedre for de etterlatte?

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens holdninger.

Samtidig har departementet sendt til høring et forslag til forskrift om Digital gravferdsmelding. 

Hensikten med Digital gravferdsmelding skal være bedre og sikrere informasjon, bedre kvalitet av data, mindre byråkrati, enkelt i bruk og som skal være bedre for innbyggerne.

Kanskje er disse to forslagene enklere for alle, men er de bedre for de etterlatte?

Fonus begravelsesbyrå har levert et omfattende tilsvar på høringen om ny forskrift. Vår bekymring handler i grove trekk om at vi er redd for at digitaliseringen kan føre til økt konfliktnivå i nær familie, fordi løsningen ikke tar godt nok hensyn til hva det innebærer å ta på seg ansvaret for en gravferd. 

Her må en tydeliggjøring på plass. Løsningen vil gi innbyggere informasjon om kostnader. Det er bra, men: Kostnader, refusjoner, støtte, utenbys gravlegging etc er komplisert og den foreslåtte løsningen hensynstar ikke dette.

Løsningen er, etter vår mening, uklar når det gjelder gyldig forhåndserklæring og hvem skal treffe beslutning om hva begravelsesbyrået skal/kan få av opplysninger? 

Forstår de etterlatte hva de praktisk må gjøre og håndtere dersom de selv tar på seg det fulle ansvaret? Og dersom man skal velge begravelsesbyrå i løsningen, hvordan skal man praktisk håndtere lister over byrå? Er det byrå nær avdøde, byrå nær den ansvarlige?

Forskriften snakker om å «planlegge gravferd». Vi i bransjen vet at det i stor grad handler om å «gjennomføre gravferd», med alt det innebærer. 

Det er ikke sikkert at ansatte i det offentlige, trossamfunn, helsevesen etc har nok kompetanse til å bistå de etterlatte. Formuleringen om å ta eierskap til gravferden for å håndtere sorgen på sin måte, indikerer at eierskap og sorg er en endimensjonal sammenheng. 

Det vet vi at den ikke er, eierskap kan gjøres sammen med byrå og om man gjør det alene, er det ingen garanti for at en håndterer sorgen på best mulig måte. De etterlatte har svært liten erfaring og kompetanse med henhold til gravferd. 

Dersom den ansvarlige vil gjøre mest mulig selv, kan dette medføre fare for feil, brudd på lover og regler og ikke minst merarbeid både for etterlatte og offentlige instanser.

Når det gjelder digitalt dødsbo sier Kirsten S. Natvig i sin ærlige tilbakemelding om hvordan hun som enke opplevde den digitale tiden etter mannens dødsfall mye om hvordan dette oppfattes fra de etterlattes side.

Digital gravferdsmelding er et delprosjekt av regjeringens prioriterte livshendelser «Dødsfall og arv». Jeg undrer meg over hvorfor dette er to selvstendige prosjekter, selv om de er «familie». 

Eksempelvis vil utgangspunktet for Digitalt dødsbo inneholde og berøre flere av de samme momentene som digital gravferdsmelding. Jeg blir forundret over at det her trengs to «forskjellige prosjekter» for å lage en funksjonsdyktig ramme for de etterlatte.

Sannsynligheten er vel stor for at det er samme person som er ansvarlig for gravferden (Digital gravferdsmelding), som også får oppgaven med etterarbeidet gjennom et «Digitalt dødsbo»? 

Jeg håper en bred referansegruppe bestående av brukere (de etterlatte) og bransjen har vært tett på utviklingen av forslag til løsning.

Vi får tro at disse to prosjektene gjør hverdagen bedre for de etterlatte og ikke bare enklere for staten. 

Begravelsesbyråenes stemme, som de fremste som taler de etterlattes sak, bør i alle fall vektlegges i arbeidet med Digitalt dødsbo og Digital gravferdsmelding fremover.