Seremonimester - Mona Grudt.
Mona Grudt gikk fra catwalk til katafalk da hun begynte som seremonimester hos begravelsesbyrået Svanholm & Vigdal i Trondheim.

Mona Grudt gikk fra catwalk til katafalk

Hvilken jobb betyr mest for Mona Grudt? Ikke Miss Universe-tittelen. Ikke modellivet i LA. Heller ikke Hollywoodrollen i Star Trek, eller deltakelsen i «Skal vi danse» på TV2.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er mer enn 12 mnd. gammel.

Hvordan opplever Mona Grudt jobben som seremonimester i et begravelsesbyrå? Hør henne fortelle selv.


Catwalk og katafalk:

Catwalk er betegnelsen på et langt og smalt podium som modeller går på når de viser moter.

Katafalk er en forhøyning som kisten hviler på under begravelsesseremonien.

Det er å være seremonimester hos Svanholm & Vigdal gravferd i Trondheim som gir henne mest mening. – Det å vite at jeg kan hjelpe folk i en vanskelig fase av livet, gjør godt, sier Mona Grudt.

På grunn av missetittelen forbinder mange henne med glitter og glamour. Men Mona har levd modellivet og syntes ikke det var spesielt glamorøst. Ungpikedrømmen var heller aldri å bli verdenskjent missedronning. Det var venninner som meldte henne på konkurransen i Stjørdal, der representanter fra Miss Norge var tilstede.

Da var jeg 17 år gammel. Som 19-åring vant jeg Miss Universe. Det gjorde meg bråmoden.

Mona Grudt

Jeg reiste et år verden rundt før jeg de neste fem årene bodde i Los Angeles og hadde reklameoppdrag der, sier hun.

Da tida var inne for å stifte familie og få barn, vendte hun hjem til Trondheim.

Et veloverveid valg

Monas missekarriere viser at veien opp på catwalken kan være tilfeldig. Men å bli seremonimester for en begravelse, og stå ved siden av kista som hviler oppå katafalken, var ingen tilfeldighet. Veien dit krevde år med overveielser.

Et tilbakeblikk fra scenekanten i Las Vegas, da Mona Grudt i 1990 ble kåret til Miss Universe. Det skjedde i Las Vegas.


Mona etablerte sitt AS året etter hun ble Miss Universe. Via det har hun vært redaktør for bladet «Ditt bryllup», ledet missekåringer, vært programleder, sanger, toastmaster og konferansier.

Siden 2014 har hun også vært vigsler for human-etiske bryllup.

– Jeg var med på fellessamlinger for vigslere og gravferdstalere i Human-Etisk Forbund. Den gang ville jeg ikke å jobbe med gravferder. Jeg foretrakk å jobbe med lykkelige bryllup framfor triste begravelser, sier hun.

Kaffen som endret alt

En kopp kaffe endret det.

Etter et oppdrag for Svanholm begravelsesbyrå, der hun holdt hovedinnlegget for utenlandske gjester, forandret hun synet på byråbransjen.

– Jeg fikk omvisning i hele huset til Svanholm på Moholt. Jeg møtte hyggelige folk som likte jobben sin. Det var ikke trist i det hele tatt, sier hun.

I etterkant av besøket på Moholt, tikket en sms inn på telefonen.

– Lars (daglig leder i Svanholm & Vigdal gravferd, red.anm.) inviterte meg på kaffe, der han spurte om jeg kunne tenke meg jobb som seremonimester hos dem, sier hun.

Kaffen kan ikke ha vært så verst, for etter litt betenkningstid, takket hun ja.

– Jeg har kastet meg uti mye allerede fra ung alder av. Jeg er aldri redd for å prøve noe nytt, sier hun.

Lærte byrådrift

Før hun ble seremonimester, gikk hun gjennom to måneders intern opplæring i hvordan et begravelsesbyrå driftes. Mona var med som assistent på alt: Hente avdøde, stelle og legge vedkommende ned i kista. Hun fulgte gravferdskonsulenten på hjemmebesøk, og deltok på samtalene på kontoret når gravferden skulle planlegges.

– Jeg må kunne svare på alle spørsmål de pårørende har rundt en gravferd, forklarer hun.

Etter endt opplæring var tida inne for å prøve seg som seremonimester. Erfaringen som vigsler kom godt med. Bryllup og begravelser er ulike anledninger, men ikke så ulikt bygget opp seremonielt.

– Jeg tror mange ble overrasket da jeg ble seremonimester for gravferder. Folk ser på dette som en trist bransje. Min opplevelse av bransjen er helt annerledes, sier Mona Grudt.
– Jeg tror mange ble overrasket da jeg ble seremonimester for gravferder. Folk ser på dette som en trist bransje. Min opplevelse av bransjen er helt annerledes, sier Mona Grudt.

– Jeg ble kurset i taleskriving før jeg ble vigsler. Talene bygges opp kronologisk. I et bryllup starter jeg med hvordan brudeparet møtte hverandre. I en gravferd følger jeg livet til den avdøde, sier hun.

Har gode samtaler med de pårørende

Et typisk oppdrag starter med en telefonsamtale med nærmeste pårørende. Et vanlig spørsmål er om de ønsker at Mona skal skrive minneordet.

– Som regel ønsker de pårørende at jeg både skriver og leser opp minneordet, sier hun.

Telefonsamtalen følges av et møte med de pårørende i et av Svanholm & Vigdal Gravferds samtalerom. Hvis Mona skal skrive minneordet, kan samtalen vare i to timer. Disse samtalene er sjeldent tunge. Som regel rommer de latter og mimring over livet de skal ta farvel med.

– Jeg liker å møte folk og høre om folks levde liv. Vi kan ha fine stunder under samtalene. Selv har jeg lært svært mye, ikke minst hvordan folk levde under 2. verdenskrig, sier hun med et smil.

I løpet av dette møtet går hun og de pårørende gjennom hva som skal skje under seremonien. Rekkefølgen godkjennes i samarbeid med gravferdskonsulenten. På seremonidagen binder Mona seremonien sammen.

– På en måte har jeg prestens rolle i disse personlige og livssynsnøytrale seremoniene, sier hun.

Vanskeligst med barn og ungdom

At hun er kjendis, både som missedronning og vinner av «Skal vi danse», synes hun ikke er problematisk i rollen som seremonimester for gravferder.

– Jeg opplever ikke at noen synes det er forstyrrende at jeg er kjent. Den eldre generasjonen synes det er hyggelig at de ser et kjent fjes. Mitt inntrykk er at folk synes det er trivelig, selv om det er vanskelig å si dette om seg selv, sier hun.

De aller fleste oppdragene er gravferder for eldre som rakk å leve et langt liv. Men noen ganger inkluderer dødsfallet barn og ungdom. Gravferder som involverer de unge, enten det er foreldre som sørger over et barn som gikk bort for tidlig, eller barn som sørger over en mistet mor eller far, er tøffe. Den første tida vek hun unna disse oppdragene.

– Det går inn på meg noen ganger. Selv om det ikke er min seremoni, er det vanskelig å ikke bli berørt. Jeg har tørket en tåre eller to under en seremoni for et ukjent menneske, sier hun.

Uvant å ha sjef

Det å bli seremonimester hos Svanholm & Vigdal gravferd, var en radikal forandring for Mona. Hun fikk en sjef hun måtte forholde seg til. Hun som alltid har jobbet selvstendig, fikk plutselig kolleger å spise lønsj eller ha julebord med.

– Det var en overgang. Jeg har ikke vært ansatt siden jeg var ryddehjelp i en frisørsalong på Stjørdal som 18-åring. Det var en overgang å måtte forholde seg til en sjef. Heldigvis har jeg det ganske fritt her, ler hun.

Hun har halv stilling som seremonimester, og minneordene skrives som regel på hjemmekontoret. Oppdrag hun har gjennom aksjeselskapet, inkludert som vigsler i bryllup eller som foredragsholder og konferansier, tar resten av arbeidstida. Hun har heller ikke sagt farvel til reklamebransjen, men nå slipper hun å reise til Oslo eller utlandet.

– Jeg har reklameoppdrag for blant annet hårfarge. Slik bransjen har endret seg, tar jeg ofte opp selv hjemme på eget bad, sier hun.

Fritida brukes på ektemann og tre barn. Strikketøy i sofaen foran fjernsynsskjermen er ikke av veien, men skal hun virkelig slappe gjør hun det på dansegulvet. Helst med jazzballett og hip-hop.

– Dansen er tung fysisk og mentalt. Vi må lære ny koreografi til hver time. Da er det ikke plass til annet enn dansen, og jeg tømmer hodet og gir det en pause, sier hun.

Powered by Labrador CMS